Om sosial angst.

Litt fakta om sosial angst som min far kom med til meg, tror han hadde funnet dette på dagbladet side sider. Siden dette er noe som omhandler min hverdag mye, tenkte jeg å skrive litt av det han hadde funnet.
Sosial angst

- Personer med sosial angst har en vedvarende redsel for å bli vurdert av andre mennesker.

- Angsten er så stor at den hindere en i enkle dagligdagse ting som å spørre om hjelp i butikken, ta bussen, delta i selskaper eller gå på jobben.

- En er redd for å dummeseg ut forran andre. For å unngå dette kan man velge å holde seg borte fra sosiale sammenhenger. Mange klarer aldri å innlede et parforhold.Andre ser seg nødt til å endre utdanningen eller slutte på jobben.

- Personer med sosial angst har en sterk angst for å gjøre noe sammen med andre. De har vansker med å holde en normal samtale og ønsker ikke noen form for oppmerksomhet rettet mot seg.

- Risikoen for isolasjon, depresjon og misbruk av alkohol eller andre rusmidler er stor. Flere velger å drikke seg til mot for å delta i sosiale sammenkomster.

- Sosial angst blir også kaldt for sosial forbi og sosial angstforstyrrelse.

- Symptomene kan utvikle seg til fullt panikkanfall med ubegrunnet frykt og trang til å rømme.

- Sosial angst debuterer oftest i 14 - 16 årsalderen. En regner med at debutalderen er under 20år hos 95 prosent.

- Symptomer
Angsten blir ofte utløst når vedkommende må:
-Snakke når fler mennesker er samlet, for eksempel i et selskap, på jobben eller skolen.
-Spise eller drikke på offentlige steder, som på kafeer, restauranter eller kantiner.
- Utføre noe når andre kan se eller høre det.
- Kommunisere eller komme i kontakt med andre mennesker.

- Slike og andre sosiale situasjoner kan utløse:
-Skjelving
-Rødme
-Svette
-Kvalme
-Diare
-Hodepine
-Munntørrhet
-Hjertebank
-Pustebesvær

-Årsak

-Traumatiske hendelser i barndommen, overgrep eller andre psykiske lidelser kan føre til sosial forbi.
-De fleste med sosial angst kan i midlertid ikke knytte diagnosen til en bestemt hendelse eller årsak.
-Undersøkelser har vist at arv kan være en faktor. Personer med sosial angst har ofte nær familie med andre former for angst eller depresjoner.
-Miljø kan spille inn. Det er for eksempel funnet sammenheng mellom veldig kritiske, overbeskyttende foreldre og sosial angst.

Om du føler deg mindreverdig, er det en stor sjanse for at andre ubevisst oppfatter deg på samme måte. Forskning viser at personer med mindreverdighetsfølelse sender ut signaler som gjør at andre faktisk behandler dem dårligere. Signalene kan være klare og uttalte eller mer subtile og sendt for eksempel gjennom kroppsspråk.
Selv velmenende personer vil komme til å behandle denne personen annerledels, som om personen ikke er så viktig. Dermed får personen bekreftet for seg selv at han eller hun er mindre verdt, og etableres en selvopprettholdene, ond sirkel.

Mennesker med sosial angst vil i det lengste unngå å få for mye oppmerksomhet. De er også overdrevent beskjedne, i en så stor grad at de opplever er sterkt ubehag ved å omgås andre. Hele 10 - 15 prosent av oss vil i løpet av livet oppleve å ha sosial angst. Sosial angst kan oppstå på ulike måter, noen mennesker har en medfødt sårbarhet for å få sosial angst. Det kan også komme dersom vi opplever for mye kritikk eller ydmykelse.
Det kan for eksempel handle om at andre hele tiden forteller oss hvor dumme vi er, eller at vi er blitt utsatt for mobbing. Overbeskyttelse kan også føre til sosial angst. Dersom man får erfarig med at man alltid får "slippe unna" sosiale situasjoner hvoer det er naturlig å føle en viss usikkerhet, får man ikke den nødvendige treningen som gjør at man føler seg i stand til å mestre situasjonene. I stedet tar man usikkerheten med seg, og fortsetter å unngå det man gruer seg for. Med andre ord, å unngå å utfolde seg i ulike situasjoner i livet, vil gjøre at en fortsetter å kjenne på nervøsiteten og usikkerheten hver eneste dag.
 Når det gjelder angst, er det viktig å utfordre seg gradvis, øve seg på å stå i ubehaget. Hvist tidligere vonde opplevelser hindrer at man våger å utfordre seg, kan bearbeiding av de vonde opplevelsene i terapi hjelpe. Unnvikelse forverrer lidelsen, eksponering samtidig som at man jobber med negative tankemønstre, fører til bedring.
Derfor er det viktig at man oppsøker de situasjonene som skaper ubehag. Samtidig er det viktig at den som sliter med sosial angst forteller seg selv positive og oppmuntrende utsagn, heller enn negative angstprovoserende utsagn.

Når du er så nervøs at du stammer, så redd at du rødmer eller så stresset at du tabber deg ut, er det lett å legge skylden på at det er omgivelsene. En tenker gjerne at det er omgivelsene som gjør at en blir stresset. Men så enkelt er det ikke. Dersom en opplever sosial angst kan en ikke uten videre skylde på omgivelser og mennesker rundt seg for det som en selv føler.

Sosial angst kan nemlig føre til at en kan bli overdrevent var i forhold til hva andre sier, gjør og mener, og en kan reagere sterkere på dette enn det egentlig er grunnlag for. larer en å minne seg selv om at det bare er angst, og ikke noe farlig, kan dette være til god hjelp for at en kan klare å stå i de krevende situasjonene.

Selv om en kan oppleve en lettelse over å ha unngått en situasjon som å slippe å snakke i klassen, vil en slik unngåelse på sikt bare føre til at en blir mer engstelig. Tvert imot vil det hjelpe om en lærer seg å trosse frykten og gjøre det en vegrer seg for. Selvsagt uten å overdrive. Det kan være en må jobbe med seg selv for å få til å snakke i klassen, men en trenger ikke å melde seg som elevråds representant.

Få selvtillit
Merker en at en har dårlig selvtillit og tro på seg selv, er dette et tegn å ta på alvor.
Det er viktig å finne ut hvorfor en føler det slik, men mest av alt finne ut hva som skal til for at en kan få det bedre. Gjennom gode sosiale opplevelser og en mer positiv holdning til seg selv, og ens egen sosiale kompetanse vil en opparbeide mer selvtillit.

Hvist en forteller seg selv at "jeg mester", at "dette gå bra", at "selv om jeg er nervøs, er ikke det så farlig", vil en utstråle noe helt annet enn hvis en forteller en selv at "jeg er håpløs", "ingen synes jeg er interessant å snakke med", "jeg er sosialt klønete", og så videre.
På godt og vondt fører måten en person tenker om seg selv til selvoppfyllende profetier i sosiale situasjoner.

Tips til bedre selvtillit:
-Fokuser på det du er god på.
-Sett deg realistiske mål, og sett opp delmål.
-Senk kravene til deg selv når du krever for mye.
-Tenk positive tanker. Legg merke til hva du har fått til, enn hva du ikke har fått til.
-Tenk på løsninger mer enn på problemer.
-Lær deg å snakke fint om deg selv og egen innsats til deg selv og andre.
-Lær deg å belønne egen innsats.
-Innhelt hjelp/støtte når det er nødvendig.

Oss to......

15år, jeg får høre jeg har livet forran meg og mye å glede meg til. De har rett, men vanskelig ble det og. Nå blir jeg snart 24år. Hva skjedde de årene? Jeg føler meg ikke stort eldre, men når jeg tenker på ting jeg har opplevd og gått igjennom de årene føler jeg meg nesten gammel. Jeg ble kjæreste med en flott gutt, to år eldre enn meg, 17 uskyldige og små år. En gutt ble til en mann. Vi holdt sammen og det gikk ikke så lang tid før en forsto at vi ville komme til å bli seriøse med forholdet. Det varte og varte, minutter, timer, dager, måneder og år gikk.. De gikk så fort. 24år og sitter igjen separert. Han var en gutt, en gutt som prioriterer venner, kjæreste, skole, jobb og familie. Jeg var kanskje ikke til en hver tid første prioritert, men ofte var jeg midt punkt i hans armer og tanker. Han gav meg et smykke i hvitt gull etter en måned, og det ble liggende rundt min hals i alle årene. Jeg fikk roser titt og ofte, klippet av en liten bukett av en rosebusk som han kom med sammen med lange dikt av kjærlighets erklæringer. Jeg satt masse på fanget, ble holdt rundt og kost med i timesvis. Vi fant på morsomme ting, koselige ting, romantiske ting. Vi fant på ting bare oss to sammen, med familie og venner. Fikk vi for dårlig tid til å være sammen, ble en skole dag eller noen timer skulket for at vi skulle få ta vare på oss. Vi var tenåringer, vi var barn.. 15år og jeg følte meg voksen, med erfaringer fra barndom begge to som gjorde oss veslevoksne følte vi oss klare for livet sammen. Det var oss, uten tvil. Vi var kanskje ikke så voksne likevel, og i årene som gikk prøvde vi å bli det, men et sted på veien mistet vi hverandre. Vi mistet godnatt kysset som i fler år alltid var på plass, i form av sms den tid vi ikke fikk lov å sove sammen av foreldre og i form av oss to som kysset kjærlig i den tiden vi fikk. Kysset ble kjappere og kjappere, masse kos gikk over til noen klemmer nå og da. Kommunikasjon, drømmer og planer gikk over til å titte på tv for å slappe av. Hverdagen, det å bli voksne forandret vår måte å være på sammen. Skal jeg sitte å skylde på han? Skal jeg si han ser meg ikke mer? han prioriterer ikke meg? Jeg har selv vært en del av denne prosessen, jeg vet ikke nøyaktig hele tiden hva jeg gjorde galt på veien, selv om noen ting ligger fullt klart for meg hvor jeg tråkket feil. Det eneste er at et sted på veien, stoppet jeg opp og la ordene ut der, antagelig ikke på riktig måte, sannsynligvis på feil måte, men jeg fikk sagt dem. Jeg er glad for å ha sagt dem, det er viktig å få ting ut. Jeg fikk sagt at vi har mistet hverandre. Jeg satt opp krav, vi må gjøre noe. Når jeg sa i fra hvet jeg ikke, jeg vet bare at jeg har sagt i fra noen ganger i noen år. Det var ikke kritisk, men er kritisk nå. Vi er separerte. Det er kanskje min feil, jeg tok steget. Jeg flyttet ut, fant meg leilighet og ny type. Jeg fant en omsorg og nærhet jeg bare kan minnes fra min tidlige ungdomstid, noe jeg trodde skulle bli borte med årene og ikke komme igjen, noe som ikke nødvendigvis skulle vare i forhold. Jeg hadde satt meg til rette i mitt ekteskap som ble til i 2008, etter 5år sammen. Jeg skulle få barn og jobb, vi hadde ordnet oss med hus da jeg var 18år. Jeg ble ikke gravid, sexlivet var allerede nesten borte. Vi prøvde aldri hardt for å bli gravide selv om p-pillen ble kuttet. Etter å ha "prøvd" å få barn i et par år eller mer, ikke husker jeg, begynte jeg på p-piller igjen. Jeg tenkte at når presset om når barnet skulle bli unnfanget ble borte ville kanskje nærheten og den fysiske kontakten mellom oss bedre seg. Men ting har om ikke annet bare blitt værre. Jeg ville stadig snakke om ting, er det noe jeg vet så er det at min mann ikke er særlig glad i lange samtaler om følelser, hvordan ting går og hva som skal til for å bedre ting. Han er en praktisk mann som bruker verktøy for å fikse. Jeg kan jo desverre ikke fikses slik, ei heller kan jeg kjøpes. Vi brukte en del penger og koset oss en del på den måten, film, god mat, godteri og små gleder i kjøp. For meg og for mannen min var ikke disse gledene langvaringe. Jeg begynte å si stopp også her, men uten fysisk kontakt, kommunikasjon, nærhet, handling, film og mat, ja hva er vi da? Vi tilbrake en del tid med familie og venner, gikk mest over til venner mot slutten og min familie ville ha mer av oss. Jeg tok opp da enda et tema. Jeg mistet litt kontakten med min familie, selv om vi var der ved innvitasjoner, ble vi ikke spesielt lenge. Oppussing ble for meg med årene en prioritet, jeg var kvinne, og vi skulle holde orden hjemme. Mine venner begynte og nå å små etablere seg, så mitt fokus ble å ha det fint rundt meg. Huset tenger et annsiktsløft, men er ikke noen oppgaver som haster særlig. Er mest for synest skyld. Jeg følte meg lite møtt på de punktene jeg kom med, jo mer jeg tok opp, desto minre følte jeg meg hørt. Jeg vet jeg sannsynligvis til tider ble masete å høre på, men jo midre jeg ble hørt jo mer maset jeg. Jeg husker jeg i perioder prøvde å være mindre masete om det fysiske og psykiske mellom oss, jeg prøvde i perioder å ikke ta opp noe, vi holdt mye fokus på problemer andre hadde rundt oss og hjalp til der som best vi kunne. Jeg ble i perioder sur fordi jeg følte at når jeg ikke maset slik at han skulle få tid til å finne ut selv at han ville prioritere oss ble jeg og oss ikke prioritert likevel. Jeg ble oppi alt dette utfordret med økning av sosial angst som jeg har hatt store deler av livet, dette ble i den grad av at jeg isolerte meg noe og han fungerte som en far for meg. Jeg er i minutter fylt med sinne over situasjonen vi har endt opp i, men føler ikke når jeg tenker hardt på det at alt er hans feil. Han har gitt opp uten å ville det, praktiserer han ikke lenger som en partner. Små kjappe klemmer, litt skryt noen ganger her og der. Jeg føler meg ikke mer verd en hvilken som helst annen venn han måtte ha. Jeg vet han er glad i meg, jeg kan se det i hans øyner når jeg presser samtalen til det punkt at han vet han ikke kan sno seg unna. Når han ser tårene i mine øyne får jeg noen ganger fram noen følelser i øynene hans og han sier han elsker meg og at jeg aldri må tvile. Jeg tviler faktisk ikke, jeg tror han på at at han elsker meg, jeg vet han mente det like mye som meg da han sto forran presten i kirken og sa ja. Det skal være oss, slik har det alltid vært og slik skal det alltid være. I min sykdomshistorie gikk turen innom rehabiliteringssenter i rauland, der fikk jeg tilbake livsgnist, drømmer og et nytt syn på hva kjærester er. Jeg åpnet mine øyne, tok en titt på min mor og far som nå har tilbringt ufattelig mange år sammen, de krangler så busta fyker til tider de også, men har ofte tid til å kline litt på kjøkkenet, eller tyne seg ned i sofaen sammen, selv om det sikkert er ubehagelig å ligge slik så er nærheten enda bedre og gjør det verd en ubehagelig sittestilling. Jeg fikk øynene opp for at jeg fortjener å ha det slik. Jeg bestemte meg for at nå var det ikke noen kjære mor, jeg vil ha nærhet, kyss og masse kos. Selvtillitten min i denne tiden hvor mannen min og jeg splittet lag ble økt og humøret mitt til tross for en stor sorg økte. Jeg fant en venn som ble til en kjæreste som gav meg all den nærhet jeg måtte ønske og mer til. Mannen min begynte å trene, spise riktig og fant en jente han begynte å møte. Jeg var trist inni meg for bruddet, venner og slik som vi hadde felles ble vanskelig å forholde seg til. Da fire måneder var gått kom min mann og ville ha meg med på en tur for å prate, utrolig nok snakket vi bedre og nesten mer sammen når vi ikke var sammen. Det hadde ikke fungert så bra med  han og hun nye jenta, hun hadde krav som ikke lignet det han ville i livet og var vel litt kontrollerende. Han ville prøve på nytt, vi skulle ta dag for dag, uke for uke. Vi skulle sammen igjen. Jeg var trist for å la min nye kjæreste gå, han hadde jo ikke gjort noe annet enn å elske meg, akkurat slik jeg trengte. Han var en støtte og en partner, til tross for oppmot 3 timer i bil for å treffes. Han prioriterte meg, selv om han var sliten og trøtt etter jobb, det var aldri snakk om noe annet enn å høre hvordan jeg hadde det. Jeg var ikke over min mann, noen protesteringer på min avgjørelse om å gå tilbake fikk  jeg, og jeg som til tross for stor sorg over brudd på mange måter var blitt en sprudlende jente men nye drømmer, ignorerte folk, jeg måtte prøve igjen. Jeg kunne ikke la min første store kjærlighet, min beste venn og partner i så mange år gå uten at jeg visste jeg hadde gjort alt. Jeg savnet han, hadde ikke snakket med  han på lenger tid. I mitt hode har det alltid vært slik at det skulle være oss, og noe annet var utenkelig, at jeg hadde tatt de valgene jeg tok, at jeg reiste i første omgang var rart for meg, jeg har aldri før gjort noe slikt. Jeg klarte ikke stå for mitt tidligere valg, men satt et krav om at jeg ikke ville tilbake der vi hadde vært før. Han sa til meg at ting ikke var gjort overnatten, men at vi skulle komme sammen igjen og få ting til å fungere. Jeg bestemte meg for å holde på leiligheten, tenkte det ville gjøre det lettere å få opp romantikk når man på en måte kunne date litt og ikke flytte sammen med det første. Dette var i januar, nå er vi i juni. Kontakten han har hatt med min familie har vært i form av ganger en kan telle på et par hender selv om jeg har vært mye med dem, og de har spurt etter han. Jeg har prøvd å ta det opp som tema, han klarer ikke forklare noe for meg, men fikk ut av han at han var ukomfortabel rundt min familie uten at han kunne utdype det noe. Alene kvelder uten fjernsyn på har ikke eksistert. Vi har hygget oss med venner, og med mat og film. Kommunikasjonen har jeg lyst å si er bredre, men hvordan kan noe ikke eksisterende kalles bedre. Jeg vet ikke hva jeg skal si, hvordan skal jeg oppføre meg. Han legger ikke så mye opp til fysisk kontakt, selv om vi nå alltid deler sofa, og jeg får klenge litt. Han kan komme å gi meg klem mens jeg lager mat og klype meg i rompa om jeg går opp en trapp. Jeg sitter igjen med minner fra tidligere om avviselse og merker jeg er vegrer meg for kontakt for jeg vil ikke bli avvist. Jeg vet ikke noe om hva han føler om ting nå, men jeg vet at jeg ikke har det bra. Jeg kjenner at det er sårt at jeg gav opp en mann som sa og viste at han elsket meg, for å få tilbake en mann som prioriterer meg om ikke sist så i allefall ikke ofte først. Jeg klarer ikke skylde på mannen min, for jeg vet jeg har slitt med å ta fram følelsene for å vise dem, for det er vondt og sårt. Jeg trenger nok en masse bekreftelser før jeg klarer å legge følelser fram på den måten jeg burde. Gutten jeg elsket og ble sammen med som 15åring, ble en mann jeg vet alt om, men lite om de indre følelsene. Kjæresten jeg fikk de 4 månedene jeg var fra mannen min viste jeg ikke så mye om, men jeg kjente hans indre følelser. Jeg ønsker fortsatt å få ting til å fungere, men har nå blitt sankket hardt til av folk rundt om at jeg ikke kan finne meg i alt, og at jeg bør prate med mannen min for å finne ut om han kan gi noe mer. Jeg tok opp litt i korte trekk med han forleden dag, og fikk til svar at jeg hadde for mange krav. Jeg sa at jeg desverre ikke kunne ta bort alle kravene, at han måtte møte meg et sted på midten. Jeg trenger å kommunisere på daglig basis, om så bare om små ting som framtidsdrømmer. Jeg merker at jeg har mistet noe selvtillitt, jeg har ikke vært flink nok å ta vare på meg selv etter oppholdet på rehabilitering og videre fram til nå. Jeg vet at jeg ikke kan endre mannen min som person, og jeg har begynt å innse at han antagelig aldri kommer til å kunne lytte og kommunisere i den grad jeg trenger for å fungere som menneske, jeg vet ikke riktig om mine krav er for høye, det er det nok delte meninger om, jeg vet bare at de kravene jeg har, kanskje ikke ville vært for høye for en annen person. Det er antagelig personlighetene til meg og min mann som ikke passer, jeg er en kose jente som skarvler, og han er en praktisk mann som jobber og slapper av forran tv. Den eneste tingen jeg vet vi begge setter stor pris på er å ut å brenne bål og gå med venner. Men selv da klarer jeg bli trist fordi mine venninner stadig får mye mer oppmerksomhet i form av nærhet som kommunikasjon eller kos. Jeg vet mannen min elsker meg og jeg elsker han, men jeg vet ikke lenger om dette er riktig. Jeg føler at selv når vi prøver, og ting burde være på topp fordi begge skal prioritere forholdet, så er det akkurat som om vi går hver vår vei. Jeg sitter igjen med følelsen om at det beste er å ikke si noe til han i det hele tatt, for da blir kanskje ting verre, for han tar vel alt som kritikk etter alle årene jeg har kaklet om at vi må jobbe med kommunikasjon og nærhet. Jeg forstår han om han er lei, jeg skulle bare ønske han kunne være ærlig med meg å si om jeg bør vente på han fordi han har tenkt å møte meg på noen punkter, eller om det er best for meg å gå videre for å finne det jeg trenger. Noen ganger tenker jeg at det må være eneste løsning for meg til å få oppleve kjærlighet og nærhet slik jeg trenger det, og for han å få hva han en måtte ønske av en jente. En som kan klare å være med han for det han har å gi, og som kanskje kan hjelpe han påvei til å gi mer av seg selv. Jeg vet han skrev dikt og kjærlighets erklæringer til hun som han var sammen med da det var slutt, noe han ikke har gjort til meg på lange tider til tross for at vi nylig er kommet sammen igjen. Jeg tenker en ny jente kanskje vil gi han det han trenger for å bli litt mer i kontakt med den gutten han pleide å være. Jeg skulle ønske det var et enkelt og riktig svar på dette, men en må bare ta et valg å gå for det. Skulle bare ønske at mannen min kunne si litt om hva han måtte tenke er riktig for oss, jeg vet han sier han vil jeg skal bli, men han er jo lite villig til endringer og virker jo ikke spesielt lykkelig med meg. En periode tenkte jeg at om jeg bare gjorde slik og slik ville ting endre seg, men nå føler jeg at jeg kunne gjort hva som helst uten nytte. Det er nok sikkert noe jeg kan gjøre, men jeg vet ikke lenger hva han ønsker av meg. Skal jeg prøve å få til samtaler eller la det være? Skal jeg klemme å kysse, eller vente på at han vil? Om jeg venter, om jeg er passiv, kommer vi da framover? Om jeg maser, blir han ikke bare irritert? Jeg får råd om det ene og det andre, kle deg sexy så vil han sikkert ha deg, skriv romantiske lapper. Jeg kjenner jeg er i ferd med å gi opp, jeg har ikke mer selvtillitt å miste, jeg klarer ikke fler avviselser. Jeg trenger å bygge meg opp. Jeg føler at jeg har prøvd, hvor lenge skal jeg prøve? Når er dødt blitt dødt? jeg her ikke mistet gnisten min for kan, men jeg klarer ikke gniste alene. Hvor lenge skal en drive med førstehjelp før en skal pakke sakene. Jeg hadde tro på en endring når vi kom sammen igjen. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg ikke skulle gått tilbake.. Jeg har brukt fra januar til nå på å ikke komme noen vei. Jeg sitter igjen med en mann jeg er glad i, en bestevenn og som er glad i meg. Uten at vi har jobbet oss videre noen vei, og til svar får jeg etter disse månedene at ting tar tid.


                                                                 TID
 Hvor lang tid trenger du på å sette meg først noen ganger og ikke nødvendigvis sist? Hvorfor kom du å ville ha meg igjen om du ikke var klar? Du trodde kanskje du var det.. Så hvorfor kan du ikke innrømme for meg at du fortsatt ikke er klar for å gi noe av deg selv, slik at jeg kan få samlet sammen meg selv til å bli klar for å bli elsket av en som er klar for å elske meg slik som jeg fortjener å bli elsket, og slik som du og fortjener å bli elsket. Kanskje kunne du og klare å ta i mot kjærlighet om en stund om vi gikk hver vår vei. Skal vi komme oss videre i forholdet må vi kommunisere på et helt nytt nivå, vi må ta i noen vanvittige tunge tak og bruke tiden på oss, om det er viktig for oss at vi skal være oss. Vi står for et valg. Kan du hjelpe meg å ta del i det? Må jeg avgjøre vår skjebne sammen alene uten din versjon i saken, uten at du sier hva du tenker å føler. Jeg fortjener mer, og det gjør du og. Det er på tide å ta tak nå. Skal vi få ting til, eller forkusere på å bare være venner? Jeg er sliten nå, og trenger noen tak fra deg om jeg skal gå videre med deg.

starter ny blogg

Jeg har tidligere blogget på blogg.no, men fordi jeg har hatt mye trøbbel der med å få logget meg inn er tanken å begynne å blogge her. Så får vi se om det faller i smak. Min tidligere blogg er hellalouise.blogg.no, der ligger diverse innlegg jeg har skravet om noen ønsker å lese litt fra tidligere.